fbpx

Stupe læll, stupe læll!

Husker du denne videoen? “Stupe læll” betyr noe sånt som “jeg stuper likevel”, og handler om å gi gass uavhengig av omgivelsene. Å konkurrere i VM i en paralympisk idrett er gøy, men jeg anbefaler ikke å stupe inn i et i sommer.

Jeg hoppet “læll” en gang, og kom opp av vannet med et bein mindre. Mest sannsynlig var det noe søppel under sanden som skar opp hele leggen, brakk begge leggbeina i hver sin retning og knuste ankelen.

Heldigvis stupte jeg ikke.

Da jeg ett år og en lammelse senere entret Sunnaas sykehus for ryggmargsskadde rullet jeg først inn i kantina for å se meg om. Det første som møtte meg var en gjeng unge menn i rullestol som satt ved bordet nærmest inngangen og slarvet over en kaffekopp. De scannet meg kjapt fra topp til tå, før den ene fnøs: “Pss, luksusskade! Hun der har jo bare tatt ryggen!” Kaffegutta hadde knekt nakken.

Jeg lærte senere at denne gjengen var en del av de som ble kalt “sommerskadene”. Jeg kom til Sunnaas i november. Lite minnet om sommer ute, men restene av den varme tida var så absolutt tilstede i sykehusgangene. Sommerskadene var som regel folk som hadde stupt i sjø eller basseng, kjørt ut med motorsykkel, klatret i høye trær og rekkverk eller syklet seg av. Risikovillighet, høy fart og alkohol var ofte involvert. Jeg ble likevel lamslått over hvor mange som bare hadde hatt uflaks eller vært ubetenksomme. Eller hatt litt for stort overmot. Avrevne kroppsdeler, hodeskader, knusninger i skjelettet og nakkebrudd føltes plutselig helt vanlig. En centimeter til venstre eller høyre kunne utgjøre et hav av forskjell – med konsekvenser for resten av livet.

Jeg skulle bare…

“Jeg skulle bare…” har blitt repetert til det uendelige på Sunnaas.

Vi kan ikke gå rundt og frykte livet, vi må leve mens vi kan. Men det er mange måter å leve på. Ofte når noen står på kanten til å ta sats, så hører vi andre rope: 
“Vi lever bare én gang – HOPP!”

Jeg vil heller si: 
“Vi lever bare én gang – IKKE HOPP!”

Vi skal leve, og fortsatt nyte gode og deilige sommerdager en stund til. Ta sats, hopp i havet og ta fri fra bekymringer. Men det er mulig å tenke samtidig. Hva innebærer det i hverdagen å risikere en arm? Hva er konsekvensene av å bli lam? Hva betyr egentlig en hjerneskade for både deg og dine nærmeste? Tar du deg tid til å tenke, så slipper du forhåpentligvis å dra på deg bekymringer som varer lenger enn sommerdagene. Hverdagen er ikke selvsagt.

Selv om det finnes mange paralympiske grener og mye livsglede uavhengig av funksjon, er utfallet av et lite gjennomtenkt hopp lotto, helt uten gevinst. Det er lett å føle seg som verdensmester, eller bare ha klokketro på at “det går sikkert bra” – helt til det plutselig ikke gjør det. VM i kjekkaseri kan fort bli VM i kjelkehockey.

Hadde jeg ant konsekvensene av det hoppet jeg gjorde, så hadde jeg stoppet på kanten. Du kan fremdeles ta det valget. Bruk muligheten klokt.

Som Steffen i filmen meldte meg: “I ettertid så skjønner jeg at flaksen var på min side, mildt sagt!”.

Nyt sensommeren ❤️

Og tusen takk til Steffen for tillatelse til å bruke filmen. Jeg er veldig glad for at det hoppet gikk bra. 🙏

NM i kroppspress

Velkommen til NM i sommerkropp! Hva føler du nå? 

Norges uoffisielt største mesterskap er i gang. Noen få vinnere og litt for mange tapere skal kåres. Hvor mye klarer du i kroppspress? 

Det er betimelig å stille sportsjournalistikkens mest kjente spørsmål: Hva føler du nå? Kjenner du deg digg nok til å gå i bikini eller baris, eller gjemmer du deg unna med arr, noen kilo ekstra her og der og et par strekkmerker? Kanskje gjemmer du egentlig bort en helt vanlig kropp? 

Usynlige bak mobilskjermer og i en flom av perfekte bilder, sitter det bra folk med en sår følelse av utilstrekkelighet. Ei jente i tenårene satte selv ord på det i kommentarfeltet til en sommerkropp: “Du har så fin kropp, som jeg skulle ønske jeg hadde. Det blir ikke bikini i år heller. Selvtilliten er ikke på topp”. 

Hva om vi ble enige om at det er hva vi kan bruke kroppen til som skal bety noe for oss? 

Et par år etter at jeg ble lam var jeg på min første sydenferie med rullestol. Jeg hadde helt ærlig mest lyst til å ligge i skyggen på hotellet og lese bok. Jeg så ikke helt poenget med å dra på stranden.

Det var sårt, jeg må innrømme det. Jeg elsket følelsen av å stå i vannkanten og kjenne sand skli mellom tærne i det bølgene var på vei ut. Jeg syntes det var topp feriefordriv å spille sandvolleyball og svømme motstrøms. 

Nå kjente jeg meg fanget. Rullestolen sank ned i sanden, hjulene gravde seg fast og bikinien ble full av sand når jeg akte meg frem på rumpa. Jeg fikk ikke kroppen til å fungere til det jeg likte best å gjøre. Boka i skyggen var en forlokkende flukt fra det hele. 

Da var det takk og pris noen som ikke tillot meg det. Anne og Kris plukket meg opp og kastet meg i sjøen. Så bar de meg rundt på stranden så lenge jeg bare orket å henge på ryggen. For dem var det viktigste at vi søsknene var sammen. De steppet inn der kroppen min streiket.

Det er absurd for meg at konkurransen om sommerkroppen handler om å være deilig nok til å gå i bikini eller baris, mens det som faktisk betyr noe er hva du kan bruke den til. Tenk på hvor bra kroppen er, og hvor mange muligheter den gir!

Det er ikke hvordan rumpa di ser ut i sommervarmen som teller, men hvordan den bærer deg opp trappen til terrassen. Det er ikke størrelsen på magen som avgjør om du kan gå tur i favorittkjolen, men hvordan den rake ryggen din tar deg dit du vil. Det er gleden og rausheten dere deler, og ikke antall strekkmerker på låret, som avgjør hvor trivelig det er på café med venninner. Og det er ikke grevinnehenget på armene som avgjør hvor god du er til å kaste kubb. 

Se på dette bildet. Se på beina. Disse har fått gjennomgå fra folk som mener de ikke er fine nok til å gå i skjørt eller være på stranda. De hadde kanskje ikke sanket så mange likes på insta. Men se så på hele bildet. Arrene viser at jeg har lært noe viktig om livet. Overkroppen viser funksjon. Og det viktigste er at kropp og sinn sammen gir meg mulighet til å gjøre det jeg vil. 

Jeg håper du har en fantastisk familie og gode venner som bærer deg der du selv ikke kan gå. For det er ikke hvordan vi kommer oss i vannet som er viktig, eller hvordan vi ser ut når vi går dit. Det er hva vi gjør og hvem vi gjør det med. 

Stress ned, nyt livet og gå rakrygget inn i ferien. 
God sommer! ❤️ 

Birgit_Skarstein_kropp
Hva om vi ble enige om at det er hva vi kan bruke kroppen til som skal bety noe for oss? Foto: Erik Norrud

Det går fremover. Skritt for skritt

Beklager, her er det ikke plass til folk i rullestol. Resten av dere kan komme inn, men ikke henne.” Dørvakten på utestedet peker bryskt på meg. “Kom igjen, jeg skal ikke ta så mye plass, vi kan jo la rullestolen stå igjen utenfor?” Spør jeg og prøver å være løsningsorientert. “Om du kan gå inn kan du komme inn”, lyder svaret.

Ææsj! Se på de arrene?! Hvorfor skjuler hun dem ikke litt mer?” Tenåringsjentene på stranden griner høylytt på nesen og har i alle fall ikke tenkt å skjule hva de tenker.

En rullestolbruker på catwalken! Hvem vil vel se det?? Bare i nisselandet Norge er det mulig, sånne skulle vært gjemt bort!”. Det provoserer tydeligvis at lamme skal vise frem klær, selv når tema er Paralympics-kolleksjonen.

Det er så mange episoder, sporadiske hendelser som likevel kommer jevnt nok til å vise at de ikke står alene. Derfor må vi fortsette å fortelle historier, vise tilhørighet og stå for det vi mener er riktig. Derfor er denne forsiden og bildeserien viktig.

Jeg vil vise frem arrene. Jeg vil vise at vi er best sammen når vi kan komme frem med både våre sterke og våre svake sider. Og jeg vil vise at tross alle ytre ulikheter er vi først og fremst en del av det samme fellesskapet.

Neste gang en person med rullestol er på coveret av KK er kanskje ikke lammelsen tema en gang. Målet er å komme dit.

Det går fremover. Skritt for skritt.


Se dette innlegget på Instagram

“Beklager, her er det ikke plass til folk i rullestol. Resten av dere kan komme inn, men ikke henne.” Dørvakten på utestedet peker bryskt på meg. “Kom igjen, jeg skal ikke ta noen plass, vi kan jo la rullestolen stå igjen utenfor?” Spør jeg og prøver å være løsningsorientert. “Om du kan gå inn kan du komme inn”, lyder svaret. 🌟 “Ææsj! Se på de arrene?! Hvorfor skjuler hun dem ikke litt mer?” Tenåringsjentene på stranden griner høylytt på nesen og har i alle fall ikke tenkt å skjule hva de tenker. 🌟 “En rullestolbruker på catwalken! Hvem vil vel se det?? Bare i nisselandet Norge er det mulig, sånne skulle vært gjemt bort!”. Det provoserer tydeligvis at lamme skal vise frem klær, selv når tema er Paralympics-kolleksjonen. 🌟 Det er så mange episoder, sporadiske hendelser som likevel kommer jevnt nok til å vise at de ikke står alene. Derfor må vi fortsette å fortelle historier, vise tilhørighet og stå for det vi mener er riktig. Derfor er denne forsiden og bildeserien viktig. . Jeg vil vise frem arrene. Jeg vil vise at vi er best sammen når vi kan komme frem med både våre sterke og våre svake sider. Og jeg vil vise at tross alle ytre ulikheter er vi først og fremst en del av det samme fellesskapet. . Neste gang en person med rullestol er på coveret er kanskje ikke lammelsen tema en gang. Målet er å komme dit. . Det går fremover. Skritt for skritt.

Et innlegg delt av Birgit Skarstein (@birgitskarstein)

Let’s walk together, think together, and together move the world

nb_NONorwegian
en_USEnglish nb_NONorwegian