fbpx

Stupe læll, stupe læll!

Husker du denne videoen? “Stupe læll” betyr noe sånt som “jeg stuper likevel”, og handler om å gi gass uavhengig av omgivelsene. Å konkurrere i VM i en paralympisk idrett er gøy, men jeg anbefaler ikke å stupe inn i et i sommer.

Jeg hoppet “læll” en gang, og kom opp av vannet med et bein mindre. Mest sannsynlig var det noe søppel under sanden som skar opp hele leggen, brakk begge leggbeina i hver sin retning og knuste ankelen.

Heldigvis stupte jeg ikke.

Da jeg ett år og en lammelse senere entret Sunnaas sykehus for ryggmargsskadde rullet jeg først inn i kantina for å se meg om. Det første som møtte meg var en gjeng unge menn i rullestol som satt ved bordet nærmest inngangen og slarvet over en kaffekopp. De scannet meg kjapt fra topp til tå, før den ene fnøs: “Pss, luksusskade! Hun der har jo bare tatt ryggen!” Kaffegutta hadde knekt nakken.

Jeg lærte senere at denne gjengen var en del av de som ble kalt “sommerskadene”. Jeg kom til Sunnaas i november. Lite minnet om sommer ute, men restene av den varme tida var så absolutt tilstede i sykehusgangene. Sommerskadene var som regel folk som hadde stupt i sjø eller basseng, kjørt ut med motorsykkel, klatret i høye trær og rekkverk eller syklet seg av. Risikovillighet, høy fart og alkohol var ofte involvert. Jeg ble likevel lamslått over hvor mange som bare hadde hatt uflaks eller vært ubetenksomme. Eller hatt litt for stort overmot. Avrevne kroppsdeler, hodeskader, knusninger i skjelettet og nakkebrudd føltes plutselig helt vanlig. En centimeter til venstre eller høyre kunne utgjøre et hav av forskjell – med konsekvenser for resten av livet.

Jeg skulle bare…

“Jeg skulle bare…” har blitt repetert til det uendelige på Sunnaas.

Vi kan ikke gå rundt og frykte livet, vi må leve mens vi kan. Men det er mange måter å leve på. Ofte når noen står på kanten til å ta sats, så hører vi andre rope: 
“Vi lever bare én gang – HOPP!”

Jeg vil heller si: 
“Vi lever bare én gang – IKKE HOPP!”

Vi skal leve, og fortsatt nyte gode og deilige sommerdager en stund til. Ta sats, hopp i havet og ta fri fra bekymringer. Men det er mulig å tenke samtidig. Hva innebærer det i hverdagen å risikere en arm? Hva er konsekvensene av å bli lam? Hva betyr egentlig en hjerneskade for både deg og dine nærmeste? Tar du deg tid til å tenke, så slipper du forhåpentligvis å dra på deg bekymringer som varer lenger enn sommerdagene. Hverdagen er ikke selvsagt.

Selv om det finnes mange paralympiske grener og mye livsglede uavhengig av funksjon, er utfallet av et lite gjennomtenkt hopp lotto, helt uten gevinst. Det er lett å føle seg som verdensmester, eller bare ha klokketro på at «det går sikkert bra» – helt til det plutselig ikke gjør det. VM i kjekkaseri kan fort bli VM i kjelkehockey.

Hadde jeg ant konsekvensene av det hoppet jeg gjorde, så hadde jeg stoppet på kanten. Du kan fremdeles ta det valget. Bruk muligheten klokt.

Som Steffen i filmen meldte meg: “I ettertid så skjønner jeg at flaksen var på min side, mildt sagt!».

Nyt sensommeren ❤️

Og tusen takk til Steffen for tillatelse til å bruke filmen. Jeg er veldig glad for at det hoppet gikk bra. 🙏

Welcome to this year’s beach body contest

Welcome to this year’s beach body contest! How do you feel now? 

This season’s unofficial largest championship is on. A few winners and quite a few losers are to be announced. How much body image pressure can you stand? 

Talk about your body image. How do you feel now? Are you confident to enter the beach in a bikini or without a shirt, or do you hide away from it all due to a scar, a few extra kilos or a couple of stretch marks? Even though your body might be totally ordinary, is your body image giving you too many worries? 

It is not just you. Fantastic people are making themselves invisible behind mobile screens, feeling sore of inadequacy in a flood of insta pics. As a young girl commented on a picture on a beach body perfect’s social media account: "You have such a nice body, I wish I had. I won't be wearing a bikini this year either. My self-confidence isn’t top notch.” 

What if we agreed that what actually matters is what our bodies can do? 

At the age of 20 a spinal cord injury eliminated my ability to walk. A family trip to Spain a couple of years later was a brutal meeting with the new reality. My only desire was to lie down in the shade of the hotel and read a book. I didn't quite see the point of going to the beach anymore.

That hurt, I must admit. I used to love the feeling of sand slipping between my toes as the waves were heading out into the ocean. I thought it was fantastic just to play beach volleyball and swim upstream all day long. 

Now I felt stuck, trapped in my own body’s limitations. The wheelchair was spinning itself down into the little grains of sand and my bikini bottom was filled with what felt like the whole of Sahara as I pushed my butt around on the hot beach. I couldn’t do what I once loved. Reading a book in the shades was an alluring escape from it all. 

But someone caring didn’t allow me to hide away. My siblings Anne and Kris picked me up and threw me into the sea. They carried me around on the beach as long as I could hold on to them. Their approach was pretty simple, the most important thing to them was us being together. They stepped in when my body stepped out.

To me it’s rather absurd that a beach body competition is all about being picture perfect, while what actually matters is how you can use your abilities. Next time you look at yourself with a critical eye, think of all the things your body can do. Think about all the opportunities it offers!

Despite how your bum and legs look, they can take you into the refreshing waves on the beach or up the stairs to the diving board to play in the pool. It's not the muffin tops that decide whether you can go for a walk in the dress you love, but your strong back and proud posture that carries you to the park. It is the shared love and generosity between a group of friends, not the stretch marks on your thigh, that determine what a good time you can have at a café. And it's not the bingo wings on your arms that determine how good you are at beer pong. 

Take another look at the picture. Look at those legs. They’ve got their share of nasty comments from people thinking I shouldn’t wear skirts or show them off at the beach. These legs would probably not get many likes on the gram. Though, have another look at the whole picture. The scars show that I’ve learned something important about life. The upper body shows function. And the most important is that this body and mind together give me the opportunity to do whatever I want. 

I hope you have a wonderful family and great friends to carry you wherever you can't go. It’s not how we get into the water or what we look like while doing it that matters. It’s what we do, and whom we do it with. 

Relax, enjoy life and be proud of yourself. Happy summer holidays! 
God sommer! ❤️ 

Birgit_Skarstein_kropp
Hva om vi ble enige om at det er hva vi kan bruke kroppen til som skal bety noe for oss? Foto: Erik Norrud

IT´S GOING FORWARD. STEP BY STEP

Sorry, there's no room for people in a wheelchair. The rest of you can come in, but not her." The doorman at the club pointing at me, clearly annoyed. "Come on, I'm not going to take up a lot of space, and we can leave the wheelchair outside?" I asked and tried to look for a solution. "If you can't walk, you can't come in, he answered.

Yuck! Look at those scars?! Why doesn't she hide them?" the teenage girls at the beach blurted out loudly. They didn't even try to hide what they were thinking.

Someone in a wheelchair on the catwalk? Who wants to see that? Wheelchair users should be hidden away!. It is apparently provoking to some that a paraplegic catwalks clothes, even the paralympic clothing collection.

So many incidents show I'm not the only one experiencing this. We have to keep telling these stories, to see our similarities over differences. Therefore, this feature, cover photos and photo series are important.

I want to show off the scars. I want to show that we all can come forward with both our strengths and our weaknesses. And I want to show that despite all differences, we are part of the same community. 

Maybe next time a person in a wheelchair is on the front page, the paralysis isn't even a topic. The goal is to get there. Cover of KK-Magazine er kanskje ikke lammelsen tema en gang. Målet er å komme dit.

It's happening. Step by step. Step by Step.


Se dette innlegget på Instagram

«Beklager, her er det ikke plass til folk i rullestol. Resten av dere kan komme inn, men ikke henne.» Dørvakten på utestedet peker bryskt på meg. «Kom igjen, jeg skal ikke ta noen plass, vi kan jo la rullestolen stå igjen utenfor?» Spør jeg og prøver å være løsningsorientert. «Om du kan gå inn kan du komme inn», lyder svaret. 🌟 «Ææsj! Se på de arrene?! Hvorfor skjuler hun dem ikke litt mer?» Tenåringsjentene på stranden griner høylytt på nesen og har i alle fall ikke tenkt å skjule hva de tenker. 🌟 «En rullestolbruker på catwalken! Hvem vil vel se det?? Bare i nisselandet Norge er det mulig, sånne skulle vært gjemt bort!». Det provoserer tydeligvis at lamme skal vise frem klær, selv når tema er Paralympics-kolleksjonen. 🌟 Det er så mange episoder, sporadiske hendelser som likevel kommer jevnt nok til å vise at de ikke står alene. Derfor må vi fortsette å fortelle historier, vise tilhørighet og stå for det vi mener er riktig. Derfor er denne forsiden og bildeserien viktig. . Jeg vil vise frem arrene. Jeg vil vise at vi er best sammen når vi kan komme frem med både våre sterke og våre svake sider. Og jeg vil vise at tross alle ytre ulikheter er vi først og fremst en del av det samme fellesskapet. . Neste gang en person med rullestol er på coveret er kanskje ikke lammelsen tema en gang. Målet er å komme dit. . Det går fremover. Skritt for skritt.

Et innlegg delt av Birgit Skarstein (@birgitskarstein)

Let’s walk together, think together, and together move the world

en_USEnglish
nb_NONorwegian en_USEnglish